mandag 16. oktober 2017

Heksen av Camilla Lackberg

Heksen er den tiende boken i serien om Erica Falck og Patrik Hedström i Fjällbacka. Siden jeg har fulgt serien fra starten, kjenner jeg karakterene godt, og kunne ta sats og stupe inn i handlingen, med stor forventning. Jeg lover deg, jeg ble ikke skuffet!

Forlaget om boken:
Når fireårige Linnea forsvinner fra en gård rett utenfor Fjällbacka, vekkes onde minner til live. Tretti år tidligere forsvant fire år gamle Stella fra den samme gården, og to tretten år gamle jenter ble anklaget. Domstolen fant dem skyldige, men på grunn av sin unge alder slapp de fengsel. Den ene av dem har siden levd et stille liv i Fjällbacka. Den andre er tilbake for første gang siden hendelsen, nå som berømt skuespiller.
Innbyggerne i Fjällbacka stiller opp i manngard for å lete etter Linnea, og til slutt finner de henne. Naken, ved nøyaktig samme skogstjern der den første jenta ble funnet.
Patrik Hedström og hans kollegaer spør seg om det kan være en sammenheng mellom de to drapene. De får Erica Falck, som allerede er i gang med en bok om den gamle saken, til å hjelpe seg.

Heksen følger det velkjente mønsteret som har fungert for Camilla Lackberg gjennom de ni forrige bøkene. Patrik Hedstrøm er den hardtarbeidende nestkommanderende på politikammeret, mens hans kone Erica Falck er journalisten, som mens hun skriver bok, graver frem avgjørende informasjon for saken politiet jobber med.

Det er et fantastisk persongalleri i denne historien, som i tillegg til de to kriminalsakene som er nevnt over, også har en handling fra Bohuslan i 1672. Vi møter igjen de to jentene som ble funnet skyldig for 30 år siden. Begge damene har fått barn, og disse to finner hverandre. I tillegg er det tre andre ungdommer fra stedet, og tilsammen utgjør denne gjengen en samling "løse kanoner".

Forbindelseslinjene i handlingen er mange, og vendepunktene som kommer tett som haggel er egentlig ikke så veldig overraskende, men føles allikevel troverdig. En del ledetråder legges ut, så hodet mitt har hele tiden et mysterium å jobbe med. Hva var det som skjedde med Leif, etterforskningslederen på den 30 år gamle saken? hva er det for informasjon ungdommen Sam har, som Erica (og politiet) gjerne skulle hatt tak i? og hva er det Anna skjuler for sin søster?

Vel, det er mange sånne spørsmål som dukker opp, men noe tydelig motiv for å drepe de små jentene, holdes skjult lenge. Ikke før helt mot slutten materialiserer bildet seg, og spenningskurven får en tydelig retning oppover.

Første halvdel av boken er ikke thrillerspennende, men allikevel medrivende til tusen. Handlingen har mye humor, noe søsteren og svigermoren til Erica står for. Her er det snakk om plager til en høygravid og det nært forestående giftermålet til en middelaldrende kvinne.
Litt romantikk får vi også, når etterforskeren Martin møter en ny kvinne i sitt liv.

Som mange vet er Ingrid Bergmans navn knyttet til Fjallbacka, til tross for at hun ikke er født her. Jeg har selv besøkt det idylliske lille stedet og fotografert statuen av Bergman som står her. I denne krimmen spilles det inn en film, hvor den ene av de to jentene som innrømmet skyld for 30 år siden, spiller Ingrid Bergman.

Personlig kunne jeg tenkt meg at hun spant litt videre på dette, på bekostning av historien fra 1600-tallet, som egentlig ikke hadde annet med saken å gjøre, enn en svak forbindelse til tematikken.

Statuen av Ingrid Bergman står på en fremtredende plass i vakre, lille, fredelige Fjallbacka.


Flyktningmottaket i Fjallbacka har en viktig rolle i historien, og fremmedfrykt er et av temaene som stikker seg frem.

Lackberg har gode skildringer av lokalbefolkningens følelser rundt dette at fremmede får innpass i deres samfunn, men intrigene og også "løsningene" føles litt oppbrukt.

Heksen er en jevnt spennende kriminalroman som er velskrevet uten utfordringer for leseren. Det eneste jeg reagerte på var en del gjentagelser, og siden boken er så tykk som den er, tenker jeg at hundre sider (minst) kunne vært kuttet vekk. Politisjef Mellbergs udugelige opptreden begynner jeg å gå lei, og jeg har også den samme følelsen rundt forholdet mellom Erica og Kristina (svigermoren).

Når det er hundre sider igjen øker actionnivået betraktelig, og slutten er en actionfilm verdig. Lackberg skriver drivende godt, og har et plott som er finmasket og uten logiske brister. At hun tar i bruk noen godt brukte klisjèer for å få handlingen til å gå opp, det får vi se igjennom fingrene med.

Liker du krim hvor du ikke har lyst å legge fra deg boken, men samtidig sitter trygt og rolig i lesestolen, da er Camilla Lackbergs nyeste krim noe for deg!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider:646
Kilde: Leseeks


søndag 15. oktober 2017

Skjønnhet for aske - ny roman av Cecilia Samartin

Denne forfatteren har solgt over en million bøker i Norge, så hun må regnes som en av de mest populære i denne sjangeren. Jeg har lest mange av dem, men det er nok fremdeles Drømmehjerte som er favoritten.

Fra bakpå boken:
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.

Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.



I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.

Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.

Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.

Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.

Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.

Sarah Natasha Melbye i samtale med Cecilia Samartin på høstsleppet i september

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar


EliseCathrin og Minbokogmaleblogg har også skrevet noen ord om boken

lørdag 14. oktober 2017

Skulpturlandskap Nordland - 25 år!


På turene våre i Nordland har jeg sett skilting mot Skulpturlandskap, men siden jeg ikke sitter bak rattet når vi er på biltur, har jeg null kontroll over ratt og bremse, så det er sjelden vi har svingt inn, og undersøkt hva dette er for noe.
Det skal det bli en slutt på, for etter å ha vært på KODE 1 i dag og hørt Kristoffer Dolmen fortelle om kunstsatsningen i Nordland, verker jeg etter å spore opp de 36 kunstverkene.

Utstillingsarenaen er de 36 kommunene i Nordland fylke, som takket ja til å delta i prosjektet. Det første kunstverket som ble satt opp var Kain Tappers "En ny samtale" som står i Vega Kommune. Det var vår kunstinteresserte Dronning som avduket kunstverket, og dermed også åpnet ballet.

Uten tittel står i Vågan Kommune og er laget av Dan Graham fra USA

Skulturlandskap Nordland blir kalt Norges mest omtalte og kontroversielle kunstinitiativ, noe jeg skjønner etter å ha hørt om engasjementet dette samtidsprosjektet har vist. Det er et internasjonalt prosjekt, hvor Nordlands særtrekk er en viktig del. I dag fikk vi høre om initiativet, gjennomføringen og ikke minst om kunstnerne som deltok.

I 2015 ble siste kunstverk satt opp i Træna Kommune, og tilfeldighetene ville ha det til, at også denne gangen var Dronningen delaktig i avdukingen av kunstverket. Dette året mottok også Skulpturlandskap Nordland Kulturrådets ærespris for arbeidet som er lagt ned i å formidle dette kunstprosjektet.

Etter en flott lysbildegjennomgang av alle kunstverkene var det kunstkritiker Arve Rød sin tur å snakke. Han fortalte om en reise han har foretatt til Lofoten og Vesterålen, men vi fikk høre om litt av hvert annet også. I foredraget sitt brukte han et fagspråk som nok gikk litt over hodet på meg.

Til sist fikk vi se en film som presenterte seks av kunstnerne som har bidratt med kunst i Nordland. Vi var innom Luciano Fabro, og en historie om tørrfisk. Han har laget verket Reiret, som er en bit av en svær marmorsøyle som er splittet av noen egg.

Øymuseet, eller skrapmuseet som lokalbefolkningen øyensynlig kaller det, ble også presentert. Dette er et rom hvor kunstneren har samlet "skrap" som han har samlet i fjæra. Han fortalte på filmen at han er født i 1943 og oppvokst med skrap som leker, så han kunne ikke forstå hvorfor ikke publikum skjønner kunsten hans.

Det kunstverket som imponerte meg mest var Øye i stein av Anish Kapoor. Dette står i fjæra i Lødingen Kommune, plassert på en sånn måte at tidevannet endrer kunstverket. Kunstverket er laget av en 40 tonn tung blokk av stein, og de brukte 4 måneder på å forme den til. Filmen vi fikk se om dette kunstverket var nydelig, og jeg kunne godt tenke meg og tilbrakt noen (mange) timer på dette stedet.

Øye i Stein                                                  Foto: "stjelt bilde"

Det eneste kunstverket jeg vet jeg har lagt mine øyne på, er det som står i Mosjøen i Vefsn Kommune, men den gang visste jeg ikke hva jeg så på. Verket heter Tre flammer og er laget av den islandske kunstneren Hulda Håkon.

Dette arrangementet varte i drøye to timer, og jeg fikk virkelig mye ut av det. Som dere skjønner er KODE-kortet mitt flittig i bruk om dagen, og jeg kan berolige meg selv med at jeg har tjent inn igjen kostnaden ved å være medlem av KODE kunstklubb ☺

torsdag 12. oktober 2017

Ministeriet for den høyeste lykke av Roy Arundhati

Minsteriet for høyeste lykke er Arundhati Roys første roman på tjue år. Hennes roman Guden for små ting, har jeg lest flere ganger, så det var med forventning jeg startet lyttingen av hennes nye roman.

Forlaget om boken:
Hvordan fortelle en splintret historie? Ved sakte å bli alle. Nei ved sakte å bli alt.

Den tar oss på en reise over flere år, på tvers av et subkontinent  - fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende, nye verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig  er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer "normaltilstand".


På en gravlund utenfor murene til Dehlis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til sitt hjem. Snart kommer også den ukuelige løsarbeideren Saddam Hussain for å bo på gravlunden. Vi blir også kjent med den gåtefulle, men sterke Tilo og de tre mennene som elsket henne. Dessuten er det både en og to miss Jebeen: den første, som blir født i Sringar i Kashmir og gravlegges på Martyrenes gravlund i en alder av fire år; den andre, som en natt på slaget tolv dukker nyfødt opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Dehli.

Som forlaget advarer om innledningsvis, dette er en splintret historie. Eller fragmentert om du vil. Dette er en roman som ga meg litt å jobbe med, når det gjelder å skjønne hvem som er "jeg" og hvordan de forskjellige historiene henger sammen.

Handlingen har mange fine skildringer av et India i forandring. Noe er nåtid mens andre begivenheter berettes om i ettertid. Her møter vi aktivister og mennesker som sulter seg til døde for sin sak. Drømmen er et India uten korrupsjon, men før vi kommer så langt hører vi om folkemord og mødre som vier livene sine til å finne igjen sine forsvunne sønner.

Historien har noe hverdagslig over seg, i og med at vi får innblikk i hvordan mennesker i India lever. Samtidig er dette en fantastisk beretning om Anjum som er født med kjønnsorganene til begge kjønn, hvordan hun/han tar til seg et barn, mister det igjen og anlegger et motell på en gravlund.

Språket i denne boken er preget av mange ord som ikke er oversatt fra urdu eller hindi, både egennavn og verb/substantiv, så i perioder datt jeg litt av i svingene. Jeg strevde med å skille karakterene fra hverandre, og finne en helhet i handlingen. Allikevel var dette en fin roman, med gode stemninger og fine skildringer av et India med voksesmerter.

Ingrid Vollan er en glimrende innleser, og som alltid leser hun raskt og tydelig. 

Utgitt: 2017
Lyttetid: 13 timer og 20 min
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 11. oktober 2017

Atlas over uoppdagede øyer av Malachy Tallack

Denne boken fikk jeg med i boknettet da jeg var på høstlansering med forlaget. Jeg hadde nok ikke plukket den ut, eller lest den uten dette sparket bak, men nå er jeg glad for at jeg har gjort det.

Forlagets presentasjon:
I flere tusen år har verdenshavene vært fulle av øyer som aldri har eksistert. Disse mytiske stedene er resultater av fri fantasi, menneskelige feil eller ren svindel. Alle har de sin egen historie. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre knapt er viet oppmerksomhet. Felles for øyene er at de forteller oss noe om hvordan vi en gang oppfattet verden.
I denne boken tar Malachy Tallack oss med på en fascinerende jordomseiling til to dusin steder som ikke lenger har noen plass på kartet. Fra den velkjente legenden om Atlantis til mer obskure historier fra våre dager skildres et helt hav av øyer som en gang ble oppdaget, for så å bli u-oppdaget.


Siden jeg var litt usikker før jeg leste boken, satt jeg meg ned og googlet øyene. Selv om dette er myter, mysterier, fantasi og bedrag, så får jeg tilslag på mine søk, og kan lese mer der om fantomøyer, sunkne riker og falske øyer.

Vel og merke fikk jeg også snåle treff som Buss Island blir til "buss på Island" og Auroraøyene blir til Aurora på Øya-festivalen☺ Hvem trenger Wikipedia når man har Malachy Tallack sin flotte bok, så over til den!

Boken begynner 800 år før vår tidsregning, med den greske forfatteren Homer og hans Odyssè, men går raskt videre til Platon og Sokrates. Øyene har hatt flere navn opp gjennom århundrene, men mytene har holdt historiene levende. Først i vår tid kan de som har greie på kart og historie plassere øyene fra mytene på kart.

Det var artig å lese om De saliges øyer, hvordan de har skiftet navn gjennom historien, og hvordan det forgjettede land kan ha hatt forskjellig navn fra land til land.

Videre i boken hører vi om Maorier på 1700-tallet, men også om Saddam Husseins grusomme hevn da han endret Tigris` løp slik at 90% av viktige sumper tørket opp. Vi hører også om taoistisk lære, åndelige veiledere, alkymister og åndemanere som med sine skrifter og fortellerkunst har levendegjort øyer som ikke finnes.

Mange av de uoppdagede øyene det er snakk om i denne boken har blitt virkelige gjennom litteraturen. Men også oppdagelsesreisende med livlig fantasi og god fortellerevne har bidratt til at øyer som ikke finnes har kommet på kartene.

Mot slutten av boken blir vi presentert for nyere avsløringer, og jeg forbauses over hvor seiglivede enkelte av disse mytene er. Atlas over uoppdagede øyer er bygget på fantasier, men den viser oss likevel en del av vår historie slik vi kjenner den.



Jeg syntes det var artig å lese denne boken, den utvidet min horisont, men jeg kommer nok ikke til å kunne gjenfortelle detaljer fra boken, til det var den for fantastisk, og innholdet var for nytt og ukjent for meg.

Boken er nydelig illustrert av Katie Scott, kjent for bøkene Animalium og Botanicum.


Forlag: Vega
Utgitt: 2017
Sider: 152
Kilde: Leseeks

tirsdag 10. oktober 2017

En helg i Oxford med gode venner - kultur og halvmaraton

Det blomstrer fremdeles selv godt uti oktober her i Oxford
Dette har vi gledet oss til lenge, en helg i Oxford med påfølgende to halve dager i London. Vi fløy til Gatwick og tok toget på direkten til Oxford. En liten spasertur fra togstasjonen fant vi hotellet vårt Bath Place Hotel, som ligger midt i gamlebyen og vegg i vegg med pub`en Bill Clinton røykte ulovlige stoffer under studietiden.

Rommet vårt var inn døren til høyre, puben tvers over "gaten" 

Turf Tavern er også stedet hvor den tidligere australske statsministeren Bob Hawke endte opp i Guinnes rekordbok da han i 1963 drakk "a yard of ale" på 11 sekunder. Men, pub`en er mest kjent for (og markedsført som) en av Inspector Morses absolutte favoritter.

Etter å ha sjekket inn på vårt ultrakoselige hotell, hvor ikke en vegg eller et gulv var i rett vinkel, tok vi oss en runde i byen. The Kings Arms ble puben hvor vi slo oss ned, en stor livlig pub som er et blikkfang i byens gatebilde. Målgangen i Oxford Marathon på søndag er også rett bak denne puben.


The Eagle and Child var vannhullet til Lewis Carol som skrev Alice i Eventyrland og JRR Tolkien. De gikk under navnet The Inklings literary group, og møttes her. Oxford oser av historie, og også litteraturhistorie, så for en bokelsker som meg var det som å komme til himmelen å være her.

På Bodleian bibliotek var det en fin utstilling om Jane Austen

Bodleian Library er kanskje verdens mest kjente bibliotek. De har over 160 hyllekilometer med bøler, og en utgave av alle bøker som er utgitt i UK.

Byen har en stor, fin Waterstones og merkelig nok var de to bøkene jeg hadde planer om å kjøpe, utstilt rett innenfor døren. Normalt leter jeg lenge før jeg finner det jeg har på listen, men denne gangen ventet bøkene på meg.


Vi var på et innendørs marked som var kjempefint, hvor vi falt for duften av fersk pai, og drakk kaffe i kirken. Her er det ca 40 små butikker av god kvalitet, og et fint sted å tilbringe en times tid.

Covered Market midt i Oxford
Engelsk mat på sitt beste


Vi drakk kaffe på Vaults & Garden i St. Mary`s Church 
Oxford University består av 38 forskjellige colleger, og byen er tydelig preget av alle studentene som holder til her. Denne helgen var det i tillegg oppstart av trimesteret Michalmas, så i tillegg til ungdommene var også foreldrene deres i ferd med å hjelpe til med innflyttingen.
Christ Church College er et av de flotteste collegene i Oxford, spisesalen her, The Hall, er kjent som spisesalen i Harry Potterfilmene.

Christ Church College grunnlagt i 1524


Oxford er preget av sine vakre, mursteinsgrå bygninger, og blikkfang er Radcliffe Camera og ikke minst Hertford Bridge. Hotellet vårt lå like ved disse to landemerkene, så de så vi mange ganger. Radcliffe Camera ble  bygget i 1749 som et bibliotek, nå fungerer det som en lesesal for Bodleian Library, og er ikke åpen for publikum.

Hertford Bridge eller The Bridge of Sights

Radcliffe Camera

I Oxford er den foretrukne fritidssysselen punting. Vi prøvde ikke dette, men hadde stor glede av å se andre gjøre det. Her skal en stå bakpå farkosten, og stake seg vei på den grunne kanalen.


Lørdag deltok vi på en felles tur ut til Blenheim Castle. Her var det nydelig, men gedigent, og det var lett å la seg overvelde av all pump og prakt. Bussturen fra sentrum tok ca en halv time, men det var absolutt verdt det.
Blenheim Castle
En liten del av hagen/parken rundt Blenheim
I tillegg til all denne kulturen ble det mye mat, drikke og sosialt samvær denne helgen, middagen på The Trout Inn må jeg bare nevne til slutt, for en flottere sted å oppholde seg enn dette, skal du lete lenge etter.

Visit England sitt bilde av The Trout Inn
Jeg gir meg ende over for et fantastisk opplegg guiden vår Karl Magnus har snekret sammen for oss, og gjengen fra Varegg som vi reiste med var virkelig det beste reisefølge vi kunne fått.
Teksten jeg har skrevet her er bygget på Karl Magnus sin "blekke" som vi fikk før vi reiste. Denne var så innholdsrik (og morsomt skrevet) at noen annen guide til Oxford trengte jeg ikke.


torsdag 5. oktober 2017

Karnas arv av Herbjørg Wassmo - tredje bok i Dinatrilogien

Herbjørg Wassmo er en fantastisk reflektert forfatter som jeg har lest mye av. Når hun i høst kom ut med en oppfølger til Dina-trilogien, heiv jeg meg rundt for disse tre bøkene hadde jeg ikke lest. Siden bokhøsten er i gang og jeg har massevis jeg vil lese, valgte jeg lydbokversjonen av trilogien, noe jeg ikke har angret på.

Litt om handlingen i bok III:
Når handlingen begynner er Benjamin fremdeles i København. Han har gjort en dame med navn Karna gravid, men hun dør i barsel, og barnet som også blir kalt Karna, bor hos sin gamle bestemor. Han forelsker seg i sin eneste venns forlovede, og disse to forholdene, sammen med at hans mor Dina har blitt borte for ham, gir ham betydelig hodebry.

Heldigvis dukker Dina opp i handlingen ganske tidlig, og jeg som kjedet meg litt gjennom Lykkens sønn sukket lettet over at stemningen fra Dinas bok er tilbake.

Jeg nyter å være til stede i Dina og Benjamins møte i København. Det skildres som et slag med sjakk, og vi blir godt kjent med Benjamin. Han er uteksaminert lege, og etter Dina reiser tilbake til Tyskland hvor hun har oppholdt seg, tar han med seg lille Karna og reiser hjem til Reinsnes.

Her har livet gått sin skjeve gang, men forholdene er ikke så gode i det ærverdige handelsstedet. Sildefisket har skjært seg flere ganger, og Anders sliter med å skaffe nok skilling til vedlikehold og investeringer.
Benjamin finner seg ikke til rette på hjemplassen. Han skal livnære seg som doktor, men blir sjøsyk og takler dårlig at han må i båt for å nå pasientene sine. Her bor også Hannah, hans barndomsvenn, og Benjamin dras mellom følelsene sine for henne og for Anna i København.

Etter at Benjamin har gjort sine hoser grønne hos Hannah, dukker Anna plutselig opp på Reinsnes, og hun reiser ikke hjem igjen. Livet blir annerledes for både Benjamin og Karna, men det er ikke før Dina igjen gjør sitt inntog på hjemstedet at ting virkelig begynner å skje.

I sin fortvilelse over å ikke bli sett av Benjamin, gifter Hannah seg med Wilfred Olaisen. Han ser først ut til å være et godt parti, men hans sterke sjalusi på Benjamin gjør at Hannah stadigvekk blir slått helseløs. Benjamin prøver å hjelpe, men gjør bare vont verre ved å vise seg nær Hannah.

Så nærmer vi oss slutten, åh... for en slutt! Selv etter 24 timers lytting følte jeg at de siste tre timene skulle vært doblet. Alle løse tråder blir flettet nensomt sammen. Forsoning og tilgivelse er det som står i høysetet, og starten på første bok blir elegant føyet sammen med slutten på denne siste boken.

Det er hjerteskjærende å høre Dinas siste kamp, hvor ubearbeidede følelser fra barndommens store traume kommer til overflaten. Like sterkt er det å følge Annas samtale med Wilfred Olaisen, hvor en kan kjenne på kroppen hvordan skyld og fortvilelse kan ete en opp innenfra.

Dina-trilogien er en historie med mange sterke kvinner, og når Karna i begravelsen til Dina, tilstår på farmor Dinas vegne, drapet på Jacob og Leo, sitter jeg nesten og gaper. Dette gir en slags forløsning av all sorgen som må ha tynget Dina gjennom hele livet, samtidig som Karna øyner fremtidshåp ved å se Peder, pappa og Anna sammen.

Karnas arv er en lang bok, men den blir aldri kjedelig for den er handlingsmettet til tusen. Skildringene av forholdene på 1870 og -80 tallet er utrolig gode, og beskrivelsene av livene de levde, og måten menneskene tenkte på, er så levende at jeg føler at jeg er der.
Folk emigrerer til Amerika, kvinnfolk kan ikke ha ærefulle verv, det er mye som er skamfullt og spesielt kvinnene må passe på sin ære.

Lille Karna er født med fallesyken, eller epilepsi som vi kaller det i dag. Det er spennende å følge med på hvordan hun blir sett på av medelever og også andre voksne, men diskusjonene doktor Grønelv har med professoren, far til Anna og andre gir et flott bilde av hvordan selv de kyndige famlet for å finne ut av denne "rare" sykdommen.

Dette er en av de beste lytteopplevelsene jeg har hatt noen sinne. Gørild Mauseth leser helt fenomenalt, stemmen, dialekten og innlevelsen passer perfekt til denne boken. Jeg har hørt Dinas bok, Lykkens sønn og nå Karnas arv før jeg skal lese Wassmos nye oppfølger til trilogien, Den som ser, et maratonrace jeg gjerne anbefaler deg å ta ☺



Utgitt: 1997/lyd: 1998
Lyttetid: 24 timer og 11 min.
Kilde: Kjøpt selv

Herbjørg Wassmo på Litteraturhuset i Bergen i september