søndag 17. mars 2024

Andromeda av Therese Bohman

Den svenske romanforfatteren og journalisten Therese Bohman har skrevet fire romaner, siden hun debuterte som romanforfatter med Den druknade i 2010. Jeg har lest Aftenland og Den andre kvinnen, før jeg valgte meg ut årets utgivelse på norsk, Andromeda.

Forlaget om handlingen:
Da studenten Sofie kommer til forlagshuset Rydéns som praktikant, blir hun ved en tilfeldighet oppdaget av redaktørnestoren Gunnar. Han ser noe eget i den unge kvinnen og betror henne raskt større ansvar – for raskt, vil enkelte kolleger hevde. Snart innvier han henne i arbeidet med den eksklusive bokserien Andromeda.

Det oppstår en fortrolighet mellom den aldrende redaktøren og den yngre kollegaen som begge setter høyt. I krokene hviskes det om det skjeve maktforholdet dem imellom, men selv strever de med å sette på ord på det som binder dem sammen. 

Hvis det ikke bare er litteraturen som trekker dem mot hverandre, hva er det da?


Andromeda er en roman, som nær sagt leser seg selv. Den har litt ulikt fokus underveis, og for meg ble det en leseopplevelse preget av noen langdryge sekvenser, men også overraskende vendinger som fenget.

Siden vi befinner oss i fagmiljøet i et forlagshus, så handler romanen mye om litteratur og språk. Bransjen er også preget av posisjonering og en smule misunnelse, og dette skaper innimellom litt drama, selv om det ikke er av det brutale slaget.

Hoveddelen av historien skildrer det profesjonelle vennskapet mellom to kolleger i Rydèns forlag, den unge praktikanten Sofie Andersson, og hennes nestor Gunnar Abrahamsson. Del 1 er fortalt i førsteperson, og det er Sofie som holder ordet. Hennes historie begynner når hun får jobb i forlaget, ganske så ulik Gunnars historie, som kommer etterpå.

                        Hele relasjonen vår var en stille protest mot alt vi begge avskydde ved samtiden: vulgærfeminismen, tabloidavisspråket, politiseringen av hver minste detalj i eksistensen, kommersialiseringen av det sanne og det skjønne, den trangsynte tanken om at en eldre mann og en yngre kvinne ikke kunne ha gjensidig utbytte av hverandre siden maktforholdet så soleklart var i min disfavør. Han var mann, og mer enn dobbelt så gammel som meg, han var sjefen min, og det var han som betalte for vinen.


Halvveis i boken skifter blikket, og det er Gunnar som forteller. Historien starter fra hans tidlige barndom, og fokuset skifter over på klassereisen han gjorde, for å komme dit han var, da Sofie ble kjent med ham. I denne delen får vi en forklaring på noe av oppførselen hans i deres relasjon, men det er den mer eller mindre motiverte kampen for å bli noe i livet, som får mest plass.

Mens jeg leste første del, syntes jeg den ble vel detaljert og langdryg. Ikke før helt mot slutten, skjønte jeg at dette var påkrevd. Da fokuset skiftet i del to var jeg forberedt, men denne delen var annerledes fortalt, og ikke langdryg på samme måte.

Andromeda er en lavmælt roman, melankolsk og ettertenksom. Her er ikke mye drama å spore, selv om leseren gjerne aner at det viskes bak ryggen på Sofie. Jeg koste meg med de litterære diskusjonene som finnes her, og frydet meg over en jordnær skildring av et kollegialt forhold, som i disse tider føles temmelig uvanlig.

Nå er jeg spent på om Therese Bohman er en forfatter mine svenske lesevenner kjenner godt til ☺- ha en fin søndag alle sammen!
 

Utgitt: 2022/på norsk 2024
Sider: 184
Kilde: Biblioteket

lørdag 16. mars 2024

Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas

Akkurat i tide før Torborg Nedreaas sin berømte roman Av måneskinn gror det ingenting settes opp på DnS, kommer denne lille godbiten ut. Som medlem av forfatterens "fanklubb" fryder jeg meg over både teateroppsetningen, og ikke minst over denne samlingen. Jeg har i tillegg lest trilogien om Herdis og romanen De varme hendene, og anbefaler disse romanene varmt, etter at du har varmet opp med årets utgivelse, som er et knippe av Nedreaas sine beste noveller.

Forlaget om novellesamlingen:
Et sjakkparti som handler om mer enn brikker på et brett. En tysk soldat som er full på en trikk. To brødre som er ute for å stjele poteter. En kvinne som ligner en hegre. En død mann som likevel lever.

Det er ikke døden som skiller menneskene fra hverandre, skriver Torborg Nedreaas i novellen "Andrei". Like mye er det klasseskiller, mangel på kommunikasjon, fordommer og redsel som hindrer sann kontakt. I denne boken er seksten av Nedreaas' beste noveller samlet for første gang. 

Novellene hører til blant de ypperste i norsk novellekunst, og har ofte krigen som motiv, men handler også om barndom, sosial ulikhet og kjærlighet.


I Nedreaas sine noveller, kan du aldri være helt trygg på hva, som kommer til å bli den snertne avslutningen på historien. De fleste fortellingene har et bakteppe fra da den tyske okkupasjonsmakten holdt befolkningen i sitt klamme grep, mens handlingen er satt blant skakkjørte mennesker, som lever under dårlige betingelser.

                                Ser du på tyskerne du da? Isch nei, - jo, jeg måler dem. Forleden dag traff jeg to stykker, faktisk forferdelig stilige, og så sa de "süsses Mädchen" til hverandre og ville smile til meg. Men da ble jeg så jævla rasende og så så jeg sånn på dem forstår du, aldeles knusende, så de ble røde og måtte se vekk. Du skal ikke se på dem. Vi skal ikke ense dem. Nei det mener jeg også. For meg er de luft! For meg også, dårlig luft, hi hi. Dolukt, ha ha. Jammen gud du må da faktisk innrømme at det er mange av dem som er jævla stilige.

Å skildre menneskeskjebner er Torborg Nedreaas sin absolutte styrke, hun briljerer når hun maler frem lidelse, så tydelig at det verker i hjerterota. Når leseren i tillegg opplever at de moralske avklaringene underveis er litt utydelige, blir en holdt skikkelig på pinebenken.

Gjennom disse 14-15 novellene møter vi mennesker som er bleke av hat og ensomhet. Vi leser om det kvalmende sterke behovet for hevn, om vanskjøtsel av barn, om utroskap og konemishandling. 

Felles for alle historiene er at menneskene er fattige, de fleste var jo det i tiårene etter krigen var slutt. Hjemløshet, tigging og sult gir hjerteskjærende lesning, men som oftest finnes det et skjult budskap i historien, som åpenbarer seg mot slutten.

                                Og Dikteren sa til meg, du skal stikke fingeren i jorden - og jeg grov begge mine hender i jorden, og da jeg tok dem opp igjen, var det blod på hendene mine.

Noen noveller har en blanding av dunkle drømmer og uklare stemninger, marerittene i de Virginia Woolf-aktige historiene, rystet meg ikke like mye som de mer virkelighetsnære scenene. Tekstene har mye humor, spesielt i dialogene. Der den gammelmodige bergenske dialekten skinner gjennom, nikker jeg begeistret når jeg gjenkjenner utdaterte ord og uttrykk.

Det er umulig for meg å plukke ut et par favoritter av disse novellene, men nevner ensomheten i Akvariet, Fru lossearbeider i Knøsesmauet i Nå, den organiserte skamklippingen av jentene som hadde gått med tyskerne, i Gjengjeldelsens lov, og ikke minst ensomheten i Kall meg Line-mor, som virkelig fikk frem klumpen i halsen min.

Liker du måten Karin Fossum skriver på, da har du vunnet gullpotten med Torborg Nedreaas sine noveller. Selv jeg som var forberedt på en godbit da jeg satt meg ned med Jeg skal ha revansje, ble blåst av banen av disse historiene - gled deg ⚅

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 231
Kilde: PDF fra forlaget

               

torsdag 14. mars 2024

Fuglekongen av Eva Fretheim

Etter å ha lest Dronningland i 2022, debutkrimmen til Eva Fretheim, har jeg gledet meg til å lese mer fra henne. Det var kjekt å møte Vigdis Malmstrøm igjen, spesielt hennes personlige historie gjorde inntrykk. 

Forlaget om handlingen:
Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. 

For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst?

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

Fuglekongen er en politikrim fra landsbygda, hvor oppmerksom lytting til innbyggerne er en viktig metode for å få løst mysteriet. 

Historien har en moderat spenningskurve, den er karakterdrevet, og spesielt det som skjer rundt Vigdis Malmstrøm og Gry Arnesen engasjerte. For oss som har lest mye krim, byr ikke etterforskningen på noen overraskende grep, men Fuglekongen er et solid håndverk. 

Eva Fretheim har et levende persongalleri, noen trauste gubber og enkelte litt mer skrullete karakterer. Grys mor bor i en campingvogn, og i den fraflyttede nabovogna har barnebarnet hennes Carla flyttet inn for sommerferien. Gry jobber på bensinstasjonen og er alenemor til Carla. Hun har aldri villet sagt hvem som er faren, men sladderen om at det er Love som er faren hennes, har gått i årevis, og dette ryktet har også nådd Carlas ører.

Jeg kjente igjen skrivemåte og språket fra Dronningland, og frydet meg over de mange bildene som sier så mye: 

                     Inne sto Jeanette alene bak disken. En mann satt i rullestolen sin og drakk kaffe inne ved veggen, han nikket til Vigdis da hun kom inn. Hun så hvordan Jeanette grep fatt i disken, hvordan musklene i ansiktet hennes nærmest slapp taket, det søte ved henne falt av, orket ikke holde seg oppe lenger.

Hvem har ikke hatt den brutale følelsen av å slippe ansiktet sitt ned, når en endelig er alene. En smakebit til som viser håpløsheten Gry opplever i livet sitt: 

                     Jeg åpna ei dør som jeg trodde var ytterdøra, men det var feil, det var døra til badet, og jeg rakk å se et glimt av mitt eget blodige fjes i speilet før jeg kom meg ut gjennom riktig dør. Jeg løp alt jeg kunne og trodde jeg kom meg unna, men jeg gjorde ikke det, for jeg er fortsatt her, nesten tjue år etterpå, jeg står til knes i denne gjørma, den kommer til å drukne meg en dag.


Det er ikke bare Gry som lever med en kriminell far til barnet sitt, det gjør også hovedpersonen vår politietterforsker Vigdis Malmstrøm. Hun har en voksen sønn, som får besøk av sin far, noe Vigdis finner så foruroligende, at hun ber ham komme å bo hos henne, for å få ham vekk fra sønnen. 

Dette er en artig speiling av Grys historie, og byr på fine skildringer av hvordan et par kan oppfatte små og store detaljer i samboerskapet forskjellig.

Fuglekongen er en velskrevet krim, hvor alt henger på greip. Jeg har en far som drev med duer i sin ungdom, så dette var det kjekt å lese om. Spenningskurven er ikke bratt, men til tross for noen litt langsomme passasjer, så var det nok nerve til at boken holdt på engasjementet mitt. Jeg leste boken ut i løpet av en helg, og satt like stor pris på de språklige finessene, som krimplottet.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og anbefaler gjerne Fuglekongen videre ⚃


Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 355
Kilde: Leseeksemplar

mandag 11. mars 2024

Maria, Maria av Nina Ring Aamundsen

Nina Ring Aamundsen er en ny forfatter for meg, men hun er absolutt ikke noen nybegynner innen litteraturen. Hun har vært forfatter, tv-tekster, forlagsredaktør og oversetter det meste av livet. Maria, Maria er hennes andre barnebok.

Forlaget om handlingen:
Maria er en uvanlig jente som bor i et uvanlig hus på et uvanlig sted og da er det ikke så underlig at det hun opplever er noe helt uten- om det vanlige.

Før ble barn som Maria gjemt bort på institusjoner ute av syne. Nå er disse barna midt iblant oss og de beriker oss for de er ikke så uvanlige likevel. 

Og hva med Maria? Vi følger henne ut i den store verden og er hun egentlig så annerledes?


Forlag: Kontur
Utgitt: 2024
Sider: 110
Kilde: Leseeksemplar


Maria er en liten, ensom jente på 6 år. Hjemmet hennes er en seng på en sovesal, sammen med mange andre barn, på Jonsokhjemmet. Hun vet ikke hvorfor hun er der, familien sin har hun aldri sett, så det er ideen om at det finnes en mamma som er glad i henne et sted, som holder henne oppe.

Litt etter litt lærer vi Maria å kjenne, hun holder seg mye for seg selv, har temperamentsfulle utbrudd, og blir stemplet som stum. 

Det er uvisst hvilken tid vi befinner oss i, men flere detaljer vitner om at det må være for en god del tiår siden. Bortsett fra nattevakten Synne, har de andre voksne på institusjonen stemplet Maria som dum. De legger henne i reimer når hun viser sin frustrasjon over ting, og har som overordnet mål å holde ro i rekkene.

Dette er ikke gode vilkår for barn å vokse opp i, og Maria har det heller ikke godt, men hun blir enda mer redd når hun overhører noen snakke om at Jonsokhjemmet skal legges ned. Hvordan skal da mamma finne henne?

I del to er dagen der, myndighetene har funnet adoptivforeldre til Maria, og hun blir hentet. Hennes nye adoptivforeldre er snille, men guttene hun møter i skogen, kvepper når de ser utseendet hennes. Nå er det ikke de voksne som mobber og kniper, men barna som hun skal komme til å måtte gå på skole med, så tiden frem til første skoledag blir lei. Heldigvis har hun flyttet til et åpent samfunn, hvor alle kjenner alle. Hun får en venn med godt nettverk, og adoptivmoren hennes tar en prat med de slemme guttene. 

Romanen er beregnet for barn fra ca 9 år, gjerne som høytlesning, siden her er mye en bør og kan snakke om underveis. Voksne kan også ha stor glede av å lese den, det hadde jeg. Historien er lavmælt og fortalt med respekt for alle de involverte. Det er ikke alt vi får svar på i romanen, og enkelte detaljer forble et mysterium for meg. 

Det var greit å bli minnet på den tiden, hvor barnehjemsbarn virkelig var en utsatt gruppe, og å lese en skildring fra denne epoken, som avsluttes med masse håp.

Jeg anbefaler gjerne Maria, Maria videre

søndag 10. mars 2024

1001-lesesirkel - Paul Austers roman Usynlig

I 1001-lesesirkelen i april skal vi lese en forfatter fra Amerika. Siden jeg aldri har lest Paul Auster før, falt valget mitt på hans roman Usynlig fra 2009. Dette var et valg jeg ikke angret på, her skal du få en smakebit fra den, samtidig som jeg med glede anbefaler boken videre ☺

Forlaget om handlingen: 
New York 1967. Den unge litteraturstudenten Adam Walker får oppfylt sin store drøm: En fransk gjesteprofessor, Rudolf Born, tilbyr ham en større sum penger så han kan starte et litterært tidsskrift. Men hvorfor vil han gi så mye penger til en ung mann han knapt kjenner? 

Hvem er Born egentlig, og hva slags forhold har han til vakre, mystiske Margot? Adam trekkes inn i et underlig trekantforhold som får store konsekvenser, både for ham selv og andre.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2009
Sider: 223
Kilde: Biblioteket


Det er et lite knippe karakterer vi møter i denne romanen, og selv om vi hører om resten av verden, er det ikke mange andre mennesker involvert. 

En helt spesiell skrivemåte gjorde at denne historien stakk seg ut, blant alle bøkene jeg har lest, og det skulle ikke forundre meg om jeg husker den godt langt inn i fremtiden.

Adam Walkers er hovedpersonen, i begynnelsen en ung student, som har sine prinsipper i orden. Han har tidlig i livet bestemt seg for å være et snilt menneske, men sine egne foreldre har han ikke noe til overs for. 

Søsteren Gwyn derimot elsker han, det er to år mellom dem, og i oppveksten blir de rett og slett litt hekta på hverandre. Noen heftige scener som utspiller seg innenfor denne tematikken, er noe av det mest erotiske jeg har kommet over, mellom to permer.

De to opplevde å miste en lillebror da de var liten, et traume som har fulgt dem inn i voksenlivet. Det påvirket også foreldrene, spesielt morens helsetilstand hører vi om.

Historien er skrevet i førsteperson og i tredjeperson, den er delt i fire deler, hvorav en del fortelles av Jim, en heller anonym fortellerstemme som har jobbet med et manuskript, som Adam har etterlatt seg. New York i 1967 er et interessant sted å være, både geografisk, men også politisk. Vi reiser i tillegg til Paris en tur, for etter at Adam ble først venner, siden uvenner med Rudolf Born, vil han oppsøke ham i Paris for et endelig oppgjør.

                                                Berkeley, California. Tre år med jusstudier. Tanken var å gjøre en god gjerning, å jobbe for de fattige, de underkuede, å engasjere meg for de foraktede og de usynlige og se om jeg ikke kunne forsvare dem mot det amerikanske samfunnets grusomhet og likegyldighet. Mer høyttravende sludder? Noen vil kanskje synes det, men det føltes aldri sånn for meg. Fra poesi til rettferdighet, altså. Poetisk rettferdighet, om du vil. For det er stadig et trist faktum: Det er langt mer poesi enn rettferdighet i verden.


Usynlig er full av mellommenneskelig manipulasjon, refleksjoner rundt det å være menneske, og hvordan vi kan forstå hvorfor våre egne følelser kan være så annerledes en de hos mennesker vi omgås. Hevnen er søt heter det jo, og i denne romanen kan en ane opphavet, til akkurat det uttrykket.

Jeg likte Usynlig veldig god, handlingen er enkel å følge, en god spenningskurve og begivenheter som gjorde at tankene mine ble i boken, imellom leseøktene. Jeg hadde ikke lest Paul Auster før, men det skal jeg sannelig gjøre igjen, har du en favoritt å anbefale til meg??

Dette leser jeg i 1001-lesesirkelen i 2024

torsdag 7. mars 2024

Stein i silke av Mikael Niemi

Nå i mars er det 5 år siden jeg leste Koke bjørn, en roman jeg trillet full pot på terningen til. Mikael Niemi greide å kapsle meg inn i sin verden atter en gang med Stein i silke, hans måte å skildre samfunnet de svenske finnene levde under, er helt formidabel. 

Forlaget om handlingen:
I den hardfrosne myra utenfor Pajala avdekker en gravemaskin noe som viser seg å være restene av et menneske. Levningene synes å ha ligget der lenge, og sporene leder generasjoner tilbake: til en forgangen og hardere tid da veien gjennom Pajalas enorme skoger skulle bygges. Menneskene i området levde i stor elendighet, i et sterkt klassedelt samfunn. Blant disse er husmannen Eino, kona Saara og de tre barna deres. Da Veiforeningen søker arbeidskraft, øyner de håp om et lysere liv. Samfunnets sterke menn - med Einos egen bror i spissen - gjør imidlertid hva de kan for å holde fattigfolket nede og rive familier i stykker. Samtidig er Sverige i ferd med å forandres for alltid, for i kjølvannet av sult, nød og undertrykkelse følger opprør.


Flere tiår senere får en kvinne i Uppsala et av sine tilbakevendende syner. Noe drar henne nordover, til farens oppveksttrakter. Kan det være forfedrenes røster som roper?

Liket som blir funnet i myra i 2017, gir politibetjent Leif Haraldsson i Luleå noe å gruble på, men det er forsvinnende lite vi hører fra nåtidshistorien, som sparker i gang romanen. 

Den andre vi møter i nåtid er Siw, hun er synsk, det vil si hun føler på seg enkelte ting som skjer i samfunnet. Når vi først møter henne er hun godt voksen, men senere i boken får vi høre hvordan hun som seksåring taklet synene hun opplevde.

I første del av boken befinner vi oss i 1920, Eino Vanhakoski er jaget fra foreldregården av sin bror. Han gifter seg med Saara og får barn, og gjennom hele romanen følger vi det slitsomme livet som livegen. Tidlig pådrar han seg en gjeld, som han aldri greier å betale tilbake, og dette holder familien i dyp nød.

De unge mennene livnærer seg med tjærebrenning, tømmerfløting og ikke minst veibygging, som er en av industriene vi hører mye om her. Det vi også får innblikk i, er arbeidsmiljøet før det fantes lover og fagforeninger.

Det som var mest interessant å lese om var forvirringen rundt ordet "sosialist". Folk brukte det som et skjellsord, akkurat som amerikanerne gjør fremdeles. Rikfolk, jordeiere og embedsmenn var livredde for kommunismen, og følte seg truet når kroppsarbeidere som levde fra hånd til munn, plutselig krevde rettigheter og muligheten til å leve av lønnen sin.

Historien er delt i 7 deler, hvor det ved hver del, gjøres sprang fremover i tid til, vi ender i 1996. Det ble nye urettferdighet, sult og strev for en stakkars leser som lever i sus og dus, men skildringene var troverdige, og arbeiderkampen vekket absolutt mitt engasjement.

Mot slutten blir Siws historie mer fremtredende, og jeg skjønner at den henger tettere sammen med den andre handlingen, enn jeg først så. Jeg likte slutten kjempegodt, den er mer positiv og håpefull, og  kvinnene våger å stå mer opp for seg selv. Det bygges litt intrige mot slutten, som på en besnærende måte avslutter denne flotte romanen.

Jeg anbefaler gjerne Stein i silke videre


Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 491
Kilde: PDF fra forlaget

tirsdag 5. mars 2024

Godset av Signe Holm

Signe Holm er dansk men bosatt i Oslo. Godset som er hennes flotte debutroman, som kom ut i april i fjor. Det var NRK sin anmeldelse på podcasten Åpen bok, som pekte meg i retning av boken, og jeg ble ikke skuffet, da jeg begynte å lese. Hun er nominert til Lytteres romanpris og Tarje Vesaas debutantpris 2023 for romanen - jeg heier på henne!

Fra bakpå boken:
En fremmed dukket opp på døren til godset med et barn i magen. Ta det, sa hun. Det er ikke mitt, sa jeg, jeg kan ikke ta vare på noe som helst, og dessuten kan man ikke bare legge fra seg tingene sine der det passer en. Ta det, ba hun, ta livet.

ER DET OVERHODET

NOENS

Å BEHOLDE

"Godset" er en roman om en ung kvinne og hennes relasjoner til en øgle, en krabbe og et barn. Etter brorens selvmordsforsøk drar hun hjem til provinsen i Danmark, og herfra prøver hun å finne ut hva som har skjedd, hvorfor det som skjer, skjer, og hva det i det hele tatt har med henne å gjøre.

Det tok noen sider før jeg fikk handlingen klart for meg, men etter det var gjort kunne jeg bare gi meg helt hen. 

Hovedpersonen er anonym, og både kjæresten og lillebroren har kallenavn. NN kommer fra provinsen i Danmark, men bor nå i en storby, sammen med "Krabben", som er fotograf. Miljøet hun har vokst opp i er preget av moren, som ble matet med Guds ord gjennom hele livet, og far som er en temmelig introvert vitenskapsmann.

Skildringene av landsbygda i Danmark er heftig lesning, vi hører om baderom som er flekket av mugg, og vinduer i huset som består av plastposer. Hun beskriver menneskene på landet som besatt av eierskap til det rundt seg. Litt senere diskuterer hun den katolske kirkens stigma med skyll og skam, i forhold til protestantenes etikk og moral.

Fattigdom, tyveri, vold, mobbing, mangel på utdanning, religiøs avstengning og rasisme. Siden hun selv nå bor i en by, har hun blitt oppmerksom på forskjellene, og bruker ordet parallelsamfunn, om alle ulikhetene mellom by og land, i levestandard og levevis.

Dette er en roman det ikke er vanskelig å finne smakebiter i, for blikket til Signe Holm er skarpt og betraktningene hun gjør seg via hovedpersonens øyne er både kloke og rystende.

Jeg husker ikke hva hun het en gang. Den fremmede som fødte broren min og døde. Babs kalte vi henne. 

En onkel blir kalt "Klisteret", så er det Svanen, Måka og Jukselappen også Øglen da, lillebroren som er syk, og som hun har sånn kjærlighet til, eller er det skyldfølelse for?

                                    Med broren min var det omvendt. Det var han som ble satt på pause, og pausen ble permanent. Han ble lagt som egg i en grotte, lagt fra seg. En gang, to ganger, tre ganger strakte moren min en hånd frem for å varme det med håndflaten, stryke broren min over kinnet, og hver gang trakk han seg avvisende vekk. Dette fremmede barnet som ingen kjærtegnet. Moren min ga tidlig opp den jobben det var å elske broren min. Øglen lå i dvale et sted mellom fødsel og død, begynnelse og slutt. Han lærte seg å ikke forvente, bare vente, men nå kunne han ikke vente lenger. Han har forlatt øgleredet, som jeg må forlate feberredet.


Romanen fortelles ut i fra et nåtidsperspektiv, og selve handlingen er temmelig enkel. NN har blitt gravid, hun reiser tilbake til hjemstedet sitt, blant annet for å besøke broren som nå er innlagt, etter et selvmordsforsøk. Kjæresten sitter igjen i København, han er snill og vil ikke presse seg på, men hun holder ham unna. 

Jeg lot meg fengsle i begynnelsen, men så ble det stillstand i handlingsforløpet rundt midten av boken, og det måtte selvbeherskelse til for å fullføre. 

Språket og skrivemåten er etter min smak, og at sannheten ligger og lurer i bakgrunnen, gjør at jeg vil lese ferdig, selv om det går litt på repeat mot slutten. Det er noe sentimentalt og en smule klaustrofobisk over karakterene i denne boken, så ved endt lesning kjente jeg på behovet for å lese noe litt mer oppløftende ☺

Forlag: Oktober
Utgitt: 2023
Sider: 429
Kilde: Biblioteket