mandag 18. desember 2017

Jannikeevangeliet en sterk debutroman av Marjam Idriss

Jannikeevangeliet er Marjam Idriss sin debut som forfatter. Hun kommer fra Eritrea, men er oppvokst på Sola, hun har studert litteratur ved universitetet i Cambridge og bor i London, hvor hun jobber i bokhandel og driver med oversetting. Dette er en sterk debut, så jeg håper inderlig at flere vil lese romanen hennes!

Forlaget om romanen:
Jannike har gitt opp. Hun flytter inn under farmorens seng på gamlehjemmet og forsvinner inn i noe helt eget, der ingen andre enn talkshowvertene som befolker livet hennes kan nå henne. 
Layla forelsker seg i en annen kvinne på flyktningmottaket der hun bor, men fordømmelsen er ikke til å leve med. Hun står alene igjen i et nytt land hvor gullrekka, NAV og ensomhet er de viktigste kodene å knekke. 
Da Layla begynner å jobbe på sykehjem og oppdager den snikinnflyttede Jannike, blir det klart at de har dultet borti hverandre før.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 192
Kilde: Leseeksemlar

Mennesker med minoritetsbakgrunn var sjelden tema i romaner før, men nå begynner det å bli ganske vanlig. I Marjam Idriss` debutroman gir en av hovedpersonene oss en fin skildring av hvordan det kan oppleves av en innvandrer, å skulle leve i Norge. Tidligere erfaringer hadde gjort meg litt skeptisk til tematikken, men denne romanen tok meg med storm!

I store deler av romanen møter vi Layla og Jannike i vekslende kapitler. Handlingen er parallell i perioder, men deres veier krysses flere ganger, så en viss samhandling får vi også. Marjam Idriss bruker et flott språk, det er jordnært og kortfattet, men til tider så vakkert at jeg må lese setninger på nytt.

Layla møtte ikke opp på neste vakt. I stedet trasket hun alene rundt blokka si, hendene i lomma, og lot som ingen kunne se henne. Hun så for seg at huden ble gjennomsiktig, at klærne ble tynnere og tynnere helt til de ikke var der lenger. Helt til hun ikke var der lenger. Hun strekte hånda ut foran seg, så trærne tvers gjennom hånda, la seg ned i søla; var søle.

Det handler mye om å være usynlig for verden, eller i Laylas tilfelle, å føle seg forhåndsdømt av samfunnet. Som når kollegene hennes prøver å forklare henne at i Norge er det ok å være lesbisk, og kommenterer at hun sikkert ikke har hørt om lesber, der hun kommer fra. Vi får en fin følelse av hva det betyr å bli integrert i det norske samfunnet, og når Layla begynner å jobbe på sykehjemmet reflekterer hun over vår fremmedfrykt:

På sykehjemmet var rasistene ærlige og dårlige til beins; utenfor var de "ikke rasist, men" eller altfor overbærende til at hun kunne løpe fra dem.

Så er det Jannike da, en annen fantastisk karakter som skildrer ensomheten og redselen i et menneskes liv. Et menneske som har forsvinnende dårlige selvfølelse og som smuldrer opp foran øynene på oss. Hun lever livet i bestemor Astrids sykeværelse, helt til personalet blir oppmerksom på omfanget av "besøkene" hennes.
Livet hennes er befolket av superhelter fra tv, av tekststrofer fra musikken hun hører på tv, av Dr. Phil, Ricki Lake og Skavlan som snakker direkte til henne. De nører oppunder hennes egen anger, usikkerhet og ensomhet.

Når vi nærmer oss slutten på romanen befinner begge hovedpersonene seg på et ensomt sted i livet. Ting har skjedd i begges liv, som har ført dem bort fra den trygge rammen de hadde rundt hverdagen sin. Layla opplever en sterk følelse av skam, og flere uheldige misforståelser forsterker denne følelsen. Jannike føler også skam, over å ha sviktet lillesøsteren sin, noe som gjør at hun lever seg så sterkt inn i realityseriene sine, at hun nesten mister fotfeste.

Jannikeevangeliet har en konkret handlingstråd som det er lett å følge. Her er spenningstopper og nerve, så for meg ble det en slukebok. Jeg er imponert over måten boken er skrevet på, og glad for at det går an å skrive en bok om hvordan det norske samfunnet tar i mot flyktninger, uten å dømme. 
Denne historien gjorde inntrykk på meg, og vil bli med meg lenge ☺

søndag 17. desember 2017

Forskjellen på blomster og ugras av Runar K. Dahle

Runar Dahle er en forfatter fra Austreim. Forskjellen på blomster og ugras er ikke hans første roman, for i 2012 ga han ut Bak auga er det natt. Debuten som forfatter derimot, gjorde han i 2010 med novellesamlingen Der har vi deg, ja. Jeg har ikke lest noe av Dahle før, og var spent på hva denne for meg ukjente stemmen hadde å si meg.

Forlaget om romanen:
Ein februarmorgon, mens det enno er mørkt, klyv ein høgreist mann frå distriktet nordvest for Bergen inn i ein Volvo V70 og køyrer til Flesland flyplass der han går om bord i eit formiddagsfly til Manchester.

På same fly, eit par seteradar bak, sit ei kvinne på same alder, rundt femti, fødd og oppvaksen i Bergen sør. Samtlege ti folkeregistrerte adresser ho til ulike tider i livet sitt har kalla heim, har alle, i luftlinje, befunne seg innanfor ein radius av fem kilometer.

Begge har ein forblåst engelsk vestkystby som destinasjon. Men under dei drivande skyene er det noko som skurrar, og snart finn dei to nordmennene ut kvifor den søvnige badebyen blir omtalt som djevelens strand.


Forskjellen på blomster og ugras er ei fortelling om det lille livet i den store verda, om mudderbankar og olje, og om menneskeskjebnar som kryssar kvarandre lik fuglar i flukt.

Stein Friedmann og Ingrid Meland møtes på flyet til Manchester. Siden de treffes igjen etter utsjekking deler de taxi inn til sine respektive overnattingssteder. Den røde tråden i denne historien har samværet deres som fellesnevner, men mye av det som kommer frem i handlingen er tankesprang og digresjoner, som dukker opp i begges hoder.

Vi får høre om en lungesykdom Stein fikk fem år tidligere, om historien til hotellet han bor på, starten på oljeeventyret i Norge og veldig mye mer. Jeg kjente meg godt igjen i følelsen utdraget under skildrer, og grøsset lykkelig over at jeg stort sett slipper unna å havne i denne situasjonen.

Snart har den fuktige middagen nådd det punktet der ein uvergerleg blir mindre restriktiv i sjølvsensuren og brått kjenner seg kalla til å innvilge bordet innsyn i tilbakevendande gåtefulle draumar eller pikante  anekdotar frå veners eller meir perifere kjenningars utsvevande fortid. 

Her er litt å kjenne seg igjen i, siden enkelte av skildringene foregår lokalt, så og si, rett utenfor min dør, som historien om Ingrids venninnes fars skjebne som endte på "Nevegården", (Sandviken sykehus) en kjent og lokal institusjon her hvor jeg bor.

Runar Dahle er en flink historieforteller, så hvis du liker å lese romaner hvor primærhandlingen er underordnet, er dette midt i blinken for deg. Denne romanen består av fragmenter av historier som nok skal utfylle bildet, men som for meg, setter fremdriften på vent. Som f.eks. når hovedpersonen i foajeen ser tolv prester i alderen 29 til 72 år, som har vært på et økumenisk seminar. Jeg undrer meg over hvordan han kan vite den nøyaktige alderen deres, og hvordan han har fått greie på hva de gjør i hotellresepsjonen denne morgenen.

Sånne små stopp gjør jeg meg gjennom hele romanen, jeg undrer meg stadig over hvor alle disse små historiene kommer fra, og hvor handlingen blir av. Romanen har ikke et spesielt prosaisk språk, da ville jeg konkludert med at dette blir for "kunstnerisk" for mitt hode, så jeg fortsatte å lese i håp om å knekke koden.

Noen små spenningstopper dukker opp underveis, både med mudderstranden, en mystisk hvit hanske og det at Ingrid er litt skeptisk til Steins beveggrunner og mulige skumle hensikter. Det koker litt ut i kålen, men hendelsene gir akkurat nok fraspark til at interessen min for fortsettelsen holder stand.

Jeg fant ikke noen bloggomtaler av denne romanen, men den er lettlest så hvis noen føler seg kallet, er jeg spent på å lese omtaler av boken, fra noen som kanskje ikke i like stor grad lar seg styre av skrivestilen som det jeg gjør.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 220
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 14. desember 2017

Ulven av Mo Hayder

Hva som skjer med hovedpersonen Jeff Caffery, er denne seriens desidert viktigste drivkraft. Når det er sagt, hver av de syv bøkene siden Fuglemannen står sterkt og kan leses frittstående, men er du glad i gode karakterer, et vanvittig sterkt plott og er klar for en ny serie, så begynn for all del på begynnelsen!

Forlaget om boken:
For fjorten år siden ble et ungt kjærestepar brutalt drept i et øde skogsområde. Den hovedmistenkte for drapene tilstod og ble fengslet.
 
En familie forsøker fortsatt å legge de grusomme minnene om drapene bak seg. Men i det isolerte huset deres er marerittet i ferd med å skje igjen.
Når etterforsker Jeff Caffery finner en lapp med et desperat rop om hjelp, skjønner han at det må handles raskt. Han vet ikke hva han leter etter, men han vet at hvert sekund teller.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar


Se for deg at du hopper på en berg-og-dalbane i fart og lar alle hemninger fare. Sånn er denne boken, den gir full gass fra første side, det var nesten som jeg hylte for meg selv, når spenningstoppene kom tett som haggel i begynnelsen.

Vi følger flere handlingstråder til å begynne med, og vekslingen foregår hyppig. Aller først hører vi om den fem år gamle Amy, som har vært borte fra foreldrene men nå dukker opp i god form. Hun snakker om en hund som heter Bear, og har en lapp hvor det står "HJELP OSS" på. Vi blir også kjent med familien Anchor-Ferrers, hvis datter Lucia som nå er tredve år gammel har lidd siden dobbeltdrapet for fjorten år siden.

Karakterene er fargerike uten at det føles karikert. Hovedpersonen i serien er kriminaletterforsker Jeff Caffery, en kjekk mann som har store utfordringer med kvinner. Han er sjarmerende og litt hjelpeløs, men en skarping, og jeg digger gjensynet med ham. For oss som ble kjent med ham som ung gutt, i Fuglemannen, og har fulgt ham videre, har vært vitne til en fantastisk karakteroppbygging.

Virkemidlene som brukes for å holde leseren fengslet er mange. Historien er spooky som en spøkelseshistorie, med døde telefoner, hunder som viser uforklarlig redsel, nøkler som er forsvunnet etc. Når i tillegg to landsens politikonstabler dukker opp, og de etter kort tid er piss-i-buksa redd, er liksom stemningen spikret.

Dette er ikke en krim i tradisjonell forstand, for det er ingen etterforskning, bortsett fra undersøkelsene som Jeff Caffery foretar, mer eller mindre på sin egen fritid. Men, du må ha mage for litt saftige skildringer av tortur.

Plottet Mo Hayder denne gangen har pønsket ut til oss, er spekulativt til tusen. Her er mange vendinger underveis, som ga denne leseren frydefulle grøss, og stor glede over hvordan alt er sydd sammen. Jeg skal ikke være den som røper noe som helst av handlingen, men lover deg en velskrevet krim av aller beste sort!

Jeff Caffery-serien:
Fuglemannen
Kuren 
Ritualer
Hud
Borte
Dukkene
Ulvene


mandag 11. desember 2017

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Årets roman Begynnelser er mitt aller første møte med Carl Frode Tiller. Trilogien Innsirkling har blitt meg anbefalt fra flere hold, men det har vært noe med måten den er skrevet på, som ikke har tiltalt meg. Begynnelser er også litt snodig i formen, men det funker, og jeg likte romanen godt!

Forlaget om boken:
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."

Når vi først møter hovedpersonen vår Terje, er han en voksen mann. Han er levende opptatt av natur og biologi, noe vi vil oppdage at han har vært gjennom hele livet. Jeg liker Terje som voksen mann, men etterhvert som han blir yngre og yngre kan jeg ikke si at jeg er så begeistret.

Jeg hadde lest lite om handlingen i boken på forhånd, så leseopplevelsen min ble preget av hva som ble avdekket etter hvert. I små og litt større hopp blir vi tatt med bakover i livet til Terje, og denne skriveteknikken føltes ikke så rar, som det kanskje kan virke.

Han hadde gjennom hele livet sine utfordringer, og personligheten hans ble nok formet av hva den underlige "stammingen" i barndommen gjorde med ham. I ungdommen var han ganske så utagerende, i alle fall i språkbruk og måten han oppførte seg mot de nærmeste.

Jeg syntes det var kjekt å høre om hans begeistring for utrydningstruede arter, om lav, elvesandmusslinger, om trøndersk regnskog og om lupinene som angriper økosystemet. Menneskets plass i naturen er i våre øyne gitt, men fantasien kan settes i sving rundt dette med at naturen kan ta en nådeløs hevn...

Carl Frode Tiller har skrevet en tankevekkende roman, både med tanke på mellommenneskelige forhold, og med tanke på kloden som en tikkende bombe. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Utgitt: september 2017
Spilletid: 9,5 time
Kilde: Lytteeksemplar



Det er mange som har lest og likt denne romanen:

lørdag 9. desember 2017

Jeg er Daniel av Mari Lindbäck

Er du på jakt etter en lettlest roman om sårbar ungdom, er Mari Lindbäck sin roman Jeg er Daniel midt i blinken for deg. Dette er forfatterens fjerde roman, det er første gang jeg leser noe av henne, men det kommer ikke til å bli den siste.

Forlaget om boken:
Etter det med mora mi, ble jeg som i et av de husene der de krabber over aviser og pappkasser og klær og leker og stekepanner og tomme glass med skrulokk på. Som i et av de husene der vinduene er dekka for og det går loslitte gulvteppestier mellom hauger og tårn av alt som er samla og stabla og spart, som der ingen åpner. 

Daniel har en trøblete fortid, men nå bor han hos bestemora si og livnærer seg ved å jobbe på et treningssenter. Han blir til og med kjæreste med jenta fra biblioteket. Pilene peker oppover. Men Daniel skylder penger til noen det ikke er lurt å skylde penger, og må derfor gjøre ting. Ting som får konsekvenser for det lille livet han har skrapa sammen.


For oss storlesere er rett bok til rett tid en viktig del av leseopplevelsen. Da jeg begynte på Jeg er Daniel hadde jeg akkurat vært på DnS og hørt/sett Morten Joachims musikalske monolog Fire gravferder og et bryllup, et stykke som ga lesingen av Mari Lindbäcks roman, en ekstra dimensjon.

Daniels historie fortelles i nåtid i løpet av en ganske kort periode. I tillegg får vi vite litt om hvordan oppveksten hans har artet seg, men dette er ikke før helt mot slutten.
Når vi møter ham er han i jobb, han møter en jente som han får kontakt med og han bor, øyensynlig hos sin bestemor. Ting forandrer seg etterhvert, samtidig som vi får vite bakgrunnen for både bo- og jobbarrangementet hans.

Skriveteknikken Lindbäck bruker er genial. Det sies ikke rett ut at Daniel lever på samfunnets skyggeside, men måten setningene er konstruert på, sier det allikevel. Jeg konkluderte tidlig i lesingen at Daniel er litt "treg" i avtrekkeren, enten det skyldes rusmisbruk eller noe psykisk. Det er noe naivt over det han tenker, gjør og sier, og så godtroende som han er, er aldri sunt.

Dette er samtidshistorie på sitt beste, forfatteren går tett på en type skjebne jeg frykter vi har mange av rundt oss, og det er absolutt et tema jeg synes det er viktig å utforske nærmere. Jeg blir fort glad i den unge gutten som blir portrettert, selv om han egentlig er en sånn person jeg ikke vil ha i min bekjentskapskrets.

Romanen fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til rusmisbrukere og andre som ikke ses på som "vellykkede" samfunnsborgere, og flere spørsmål enn svar kom opp i hodet mitt da jeg leste.

Mari Lindbäck bruker et fint språk, hun har fine karakterer og til tross for at romanen er på i underkant av to hundre sider, kommer det flere vendepunkt som gir fremdrift og spenning til historien.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 182
Kilde: Leseeks

torsdag 7. desember 2017

Den svovelgule himmelen av Kjell Westø

Kjell Westö er en av Finlands største forfattere, som mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2014 for romanen Svik 1938. Den svovelgule himmelen er forfatterens syvende roman, så det er sannelig på tide at jeg leser noe mer av ham, for dette ga mersmak.

Forlaget om boken:
I 1960-årenes Helsingfors vokser en ung mann opp i skyggen av den velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans egen families enkle sommerhytte.  Han blir venn med den jevngamle Alex, men oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate. Etterhvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom ham og  Alex' lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse rundt hverandre, uten å klare å velge eller å velge bort kjærligheten.

Fortelleren vår forblir navnløs, men langt fra anonym, gjennom hele romanen. Bok365 sier det som jeg tenkte da jeg leste boken, at Kjell Vestö har diktet opp en historie, som sirkler rundt hans egne livserfaringer.

Vi starter i nåtid hvor han observerer en  truende figur utenfor vinduet sitt. Hvem denne er, blir avslørt på de aller siste sidene i boken, når vi er til bake i nåtid. I resten av romanen følger vi hovedpersonen gjennom hans oppvekst i Helsingfors på 1960 og -70 tallet, videre gjennom ungdom og inn i voksen alder.

Forholdet til Alex utvikles over mange år, og de kommer til å forbli i hverandres krets hele livet, selv om det går opp og ned med vennskapet. Han innleder også et kjærlighetsforhold til hans lillesøster Stella, enda et forhold som må gjennomgå mye.

Det er ikke enkelt å være en "fattiggutt" når han skal omgås Alex og familien hans. Siden han selv har foreldre som er vanlige lønnsmottakere, får han mange kameler å svelge i samkvem med familien Rabell.

Romanen er innom flere temaer, og har blant annet et fint skråblikk på hvordan arv og miljø påvirker hvordan vi blir, hva vi tenker og hva som forventes av oss. Psykisk sykdom er også en sekundærhandling som fanget min interesse. Subtile frampek i begynnelsen av romanen fører frem til et vendepunkt som fikk smilet frem hos meg.

Karakteroppbyggingen er veldig bra, det rike persongalleriet vi blir presentert for er alle karakterer som har noe ved seg som gjør dem lett å huske, uten at de på noen som helst måte føles karikert. Skriveteknikken og språket Westö bruker er godt å lytte til. Han benytter seg ikke av metaforer og symbolikk, men gir oss et ærlig portrett av flere kompliserte vennskap.

Jeg liker måten han binder sammen deler av romanen sin på. Mot slutten nevnes Jacobs drukning, som en katalysator for flyktningkatastrofen i Middelhavet, samtidig som bildene Stellas datter Sandi tar av enkeltskjebner der nede, gjør henne skamfull. Et av nøkkelelementene dreier seg om hukommelse, hva vi velger å huske, eller hvordan vi på forskjellig måte oppfatter situasjoner og hendelser. En tematikk jeg synes er veldig interessant.

Den svovelgule himmelen er en til de grader velskrevet roman, en smule sentimental men innsiktsfull og så personlig skrevet, at det nesten føles som om han skriver om seg selv. - boken anbefales på det varmeste!

Axel Aubert er kjent for å gjøre gode innlesninger, og det har han også gjort med Den svovelgule himmelen. Han er tydelig og rask, akkurat sånn som jeg liker det, og stemmen hans er behagelig å lytte til. Romanen anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2017
Lyttetid: ca 13 timer
Kilde: Lytteeskemplar


Kleppanrova og Tonesbokmerke har også blogget om denne boken

tirsdag 5. desember 2017

Stemmer fra Israel av Finn Iunker

Stemmer fra Israel er en av de bøkene som havnet i min bokhylle på initiativ fra forlaget. Jeg rynket skeptisk på nesen da jeg leste tittelen på boken, men etter å ha lest Rose-Marie sin flotte omtale, var jeg ikke sein om å plukke frem boken, noe jeg ikke angret på.

Forlaget om boken:
Stemmer fra Israel tar utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldater og deres handlinger på Vestbredden og i Gaza. Finn Iunker har foretatt en omhyggelig redigering, og skåret tekstene ned til deres nakne minimum, slik at brutalitetene presenteres så presist og ærlig som kjensgjerningene tillater det. Tekstene er enkle og har stor politisk kraft. 

Det var et hus vi tok i Hebron. Familien måtte som vanlig flytte ned en etasje. Vi satte et rør i et hull i veggen, med en trakt i vår ende, sånn at vi kunne tømme blæra mens vi var der. Vi sørget for at røret pekte ut i bakgården, der familien hadde noen bur med kyllinger. Når faren eller ungene kom ut for å se til dem, kunne vi pisse på dem. Det var dagens høydepunkt.

Jeg har nettopp deltatt på 26 november markeringen for jødeutryddingen, tenk det er 75 år siden de skrekkelige forbrytelsene fant sted. Men, til tross for overgrepene jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig, virker det ikke som de har omtanke for andre.
Måten israelerne behandler palestinerne er ufattelig i mitt hode, spesielt med tanke på deres egen historie.
Finn Iunkers prosa bygger på 145 nummererte vitnesbyrd om ugjerninger gjort av israelske soldater på jobb i de okkuperte områdene. Mange av uttalelsene soldatene har kommet med, oppfattes av meg som befriende skriftemål, mange av dem innrømmer sine ugjerninger gjort mot uskyldige på egenhånd, eller faenskap de har gjort sammen med noen få andre. Det er tydelig at noen av hendelsene har ligget dem tungt for brystet i ettertid, de er fullt klar over at det de har gjort var galt, og røper en lettelse over å ha fått fortelle om det.

Wadi Ara, 2003
Underholdningen var å "jobbe med befolkningen", som vi sa, for eksempel å tømme vesken til en gutt og leke med det han hadde med seg, altså at han stod i midten og forsøkte å få tak på ballen eller hva det nå var. 

Hendte det at barna gråt?

De gråt hele tiden. De gråt og var redde.

Hendte det at voksne også gråt?

Selvfølgelig gråt de. Det var ydmykende. Målet var alltid: "Jeg fikk ham til å gråte foran ungene" eller "Jeg fikk ham til å drite i buksa". 

De gjorde på seg?

Ja. 

Hvorfor det? Fordi de ikke klarte å få tak på ballen?

Mest fordi de ble slått. De var vettskremte, særlig hvis de hadde med seg barna.


Vitnesbyrdene skildrer hendelser i områder som Nablus, Ramallah, på Gazastripen, og i Hebron. Noen i Siviladministrasjonen har også blitt intervjuet. Her jobber de med alt som har med land, infrastruktur og utposter å gjøre, og det legges ikke skjul på at korrupsjon er utbredt.

Vi hører også fra soldater som har vært vakter i bosetningene Gush Etzion, Alei Zahav, Elkana og flere andre steder. I de israelske bosetningene blir soldater satt til å gripe inn, når  koordinator for bosettersikkerhet trenger assistanse. Vakter og politi er også tilstede, og mens den voldelige koordinatoren banker opp araberne som er ille ute, snur de andre hodet vekk.

Jobben til dem som står på kontrollposter er å gjøre livet vanskelig for palestinere som skal inn i israelsk område for å jobbe. Vaktene lager mest mulig faenskap for de som prøver å komme seg forbi, og reglene som omfatter arbeidstillatelse, er konstruert slik at de kan straffe arabere fire generasjoner tilbake.

Det er grusomt å lese om yeshiva-studentene ved kontrollposten Qalandiya som terroriserer skolebarn og kvinner som skal til legen, uten at det får noen konsekvens. Hvordan uskyldige kan bli skutt bare fordi de ser suspekte ut, og hvordan jødiske unger smadrer husene til palestinerne på gøy, uten at det får noen konsekvens.

Det er et sterkt vitnesbyrd Finn Iunker har gitt oss ved å oversette dokumentet Breaking the silence. Til tross for at enkelte hendelser er opp mot 17 år gamle, er det mange beviser på at palestinerne ikke har fått det nevneverdig bedre. La oss ikke glemme dem!

Forlag: Kolon
Utgitt: 2017
Sider: 102
Kilde: Leseeks


På FNs internasjonale dag for solidaritet med det palestinske folket, slapp kunstneren AFK et silketrykk der alle salgsinntekter, foruten kostnadene for å lage trykkene, går direkte til det eneste proteseverkstedet i Gaza. På verkstedet, ALPC er det lokale ansatte, som jobber med å hjelpe sine naboer og medborgere tilbake på beina, og alt skjer uten at det koster pasientene så mye som en krone.



Årets julegave til/fra herr&fru er AFK sitt kunstverk "Elefanten i rommet".  Informasjon om kunstverket finner du på facebooksiden Gatekunst for Palestina, og hvis de 90 trykkene ikke er utsolgt, er det bare til å hive seg rundt. 

AFK har etterhvert blitt en kjent og kjær gatekunstner i Bergen og Norge, og er kjent for sitt fokus på politiske og sosiale forhold. Denne gangen jobber penselen hans for det palestinske folket.